Login Join IOPS

Flat struktur vs. “konsensus”

forest
  • Written by:
  • Published on:
  • Categories:
  • Comments:
  • Share:

Redegjørelse: Denne artikkelen er orginalt publisert på Motmakt.no og også oversatt til engelsk på New-compass.net. Grunnene til at den postes her også er:

1: IOPS har få retningslinjer for hvordan møtene skal foregå. Bare at de skal være "self-managed". Men møter må holdes og beslutninger må taes. Hvordan bør de taes?

2: Jeg håper å kunne få innsikt i hva andre i IOPS Norge mener om beslutningstakning og deres syn på konsensus, slik at jeg kan lære av det.  

3: Det kan i tillegg være greit å ha tanker om, når aktivister i IOPS begynner å møtes, og trenger å sette en møtepraksis. 

Beslutningstaking ved konsensus er en vanlig måte å organisere seg på den autonome venstresiden. Den har fordeler ved at den er direkte og deltakende. Medlemsmassen er der avgjørelsene tas og bestemmer hvem som implementerer dem. Allmøtet snakker til de kommer til enighet. Men dette betyr ikke at det er den eneste måten å treffe avgjørelser flatt. Det er ikke engang den beste.

Som del av det autonome miljøet, var min første erfaring å bruke konsensus for å nå avgjørelser. Jeg synes fortsatt den er mange ganger bedre enn å delegere avgjørelsene til “representanter” hvilket er vanlig i de fleste organisasjoner og partier. Likevel synes jeg konsensus har flere feil og mangler, og beror tildels på misforståelser. Spesielt tanken om at konsensus er “flatere” enn avstemninger.

Problemene jeg skal ta for meg er ment å illustrere hvorfor konsensus ikke er mer demokratisk enn direktedemokratiske avstemninger og hvorfor “løs organisering” ikke er ensbetydende med “flat organisering”.

Mynten med en side
Litt poetisk kan man si at konsensus er avhengig av troen på at en mynt bare kan ha en side. Dette kommer til uttrykk når man ser på enkelte av argumentene og praksisene. Jeg skal komme med noen eksempler.

Eksklusjon
Heldigvis har jeg aldri vært utsatt for en gruppe som tar prinsipielt standpunkt mot eksklusjon, men de finnes. Tanken er at det blir “hierarkisk” eller “autoritært” at en gruppe skal kunne bestemme at et i utgangspunktet jevnbyrdig medlem av gruppen ikke får være med lenger. Kort sagt at eksklusjon frarøver den/de ekskluderte sin rett til fri assosiasjon.

For å se den andre siden av mynten trenger man kun et hypotetisk eksempel. En gruppe asylaktivister protesterer mot en inhuman asylpolitikk. Et av gruppens medlemmer uttaler seg til pressen på vegne av gruppen, uten å ha fått mandat til det, og legger skylden for politikken på transdimensjonale jødereptiler. Skal dette medlemmet få lov til å torpedere hele gruppens legitimitet med rablende galskap? Selvsagt ikke. Retten til fri assosiasjon innebærer retten til å ekskludere medlemmer gruppen ikke ønsker å assosieres med.

Blokkering og supermajoritet
Enhver som ønsker å tas seriøst må være enig i at det kommer til å oppstå situasjoner der man rett og slett er uenig og det ikke er noen kompromisser alle kan leve med. Da er det rett og slett ikke konsensus. Det som skjer da er enten A) At en foreslått endring blokkeres, eller B) At man ikke tar stilling til en situasjon som er oppstått.

Tanken er at dersom man ikke har nådd konsensus vil det være “majoritetstyranni” å implementere en avgjørelse “over hodene” på de som er uenige. Snur man mynten andre vei, ser man derimot at det rent faktisk er minoritetstyranni når et mindretall kan stå i veien for en endring som ønskes av flertallet.

Det samme gjelder såkalte “supermajoriteter”. Som en slags mellomting mellom avstemninger og konsensus tenker forkjempere for supermajoriteter at det ikke går an at 51 % av en gruppe kan diktere hva 49 % av gruppen skal gjøre. Derfor må majoriteten være for eksempel enten 2/3 eller i noen tilfeller til og med 3/4. Den andre siden av mynten er tydelig: Er det flatt og demokratisk at litt over 1/3 eller 1/4 skal få blokkere en endring?

Bruker man konsensus kan hvem som helst som er imot noe, selv bestemme at en endring ikke skal finne sted over hodet på resten av gruppen. Med supermajoriteter kan en minoritet stille seg i veien for en avgjørelse de fleste ønsker. Kort sagt åpner begge deler for et sporadisk fåtallsstyre.

Flat struktur eller skjult struktur?
Det er ikke bare formelt at konsensus ikke er flatt. Egen erfaring har vist meg at “konsensus” ikke nødvendigvis innebærer at man snakker til man er enige, men at det rett som det er kan bety “vi snakker til vi ikke orker mer”, med stor uklarhet i hva man har kommet frem til.
Om noe.

Selv om dette ikke hadde vært tilfelle, er konsensus en utelukkende verbal prosess. Dette vil si at de velartikulerte vil ha et klart forsprang. Enhver som har deltatt over lengre tid i en gruppe som utnytter konsensus, vil ha oppdaget at det pleier å være de samme som snakker mest. I motsetning til ved avstemninger får man ingen indikasjon på hvor hvert enkelt medlem står på saken, med mindre man vier tid til en runde hvor alle kan få si sin mening.

En gruppe hvor beslutninger tas ved “konsensus” er sårbar for flere uformelle hierarkier. Dersom man opplever at de første fem som snakker om et tema alle er for en endring man selv er imot, hvordan er da terskelen for å rekke opp hånda og si imot? Dersom møtet har dratt ut i tid og du vet at du ved å rekke opp hånda og gi uttrykk for ditt synspunkt vil starte en lang diskusjon, hvor er da terskelen for å gjøre deg hørt? Avhengig av hvem du er vil terskelen være forskjellige steder, men i en prosess der det eneste som teller er verbale kunnskaper vil jeg tørre å påstå at higen etter konsensus raskt kan stilne uenighet og avstøte sunn diskusjon.

Romantisk “bevissthet”
Ikke bare er gruppen sårbar for hierarkier. Dersom de oppstår har man veldig dårlige forutsetninger for å oppdage dem, i og med at så lite av prosessen er formalisert.

Hvordan oppdager man at et medlem ikke rekker opp hånden fordi han eller hun tror for mange er uenige? Hvordan oppdager man at noen ikke rekker opp hånden fordi de bare er slitne og vil hjem? Hvordan oppdager man at noen ikke vil rekke opp hånda bare fordi de ikke er komfortable med sine egne artikuleringsevner?

Svaret jeg har hørt er alt annet enn beroligende. Jeg har vært på møter hvor man har fanget opp at det kun er noen få som har snakket veldig mye hele møtet. I evalueringen kom det fram at man i fremtiden skulle være mer “bevisst” rundt det, og “oppfordre” andre i gruppen til å ta til ordet. … Ja? OG?

Jeg har hørt aktivister som åpenbart er svært bevisste på manglene ved sin egen organisasjonsform, men formelle tiltak uteblir. Den løse organisasjonsformen gjør det vanskelig å iverksette tiltak. Løs organisering blir ikke kvitt hierarkier, men maskerer dem. Uten kartlegging i form av regler, er det vanskelig å ta stilling til konsekvensene av ens egen organisasjonsform.

Konsensus og vekst
I min egen organisasjon føler jeg av og til at vår direktedemokratiske struktur med avstemninger føles unødvendig. Dette samsvarer veldig ofte med hvor mange vi er på møtene. I små grupper, der alle kjenner hverandre, har man bedre forutsetninger for å oppdage uenigheter og bedre forutsetninger for å være komfortable med å dele dem. Jeg oppdager også at jo flere som deltar på et møte der man bruker konsensus, desto mer uoversiktlig og tidkrevende blir møtet.

I tillegg har jeg selv kommet inn i en ny gruppe som har holdt på en stund før jeg ble med, og opplevd hvor desorienterende det kan være å sette seg inn i hvordan man treffer avgjørelser og deltar på møter uten formelle regler. Møtene virket nærmest som en kjemisk prosess, og deg selv et fremmedelement alle lurte på om kom til å ødelegge balansen.

I sterk kontrast til dette, tok det meg svært kort tid å bli satt inn i en formalisert, direktedemokratisk beslutningsprosess med avstemninger. Det var enkle regler man skulle følge; de var skrevet ned og man kunne enkelt observere om alle fulgte dem.

Jeg mener derfor at konsensus er uforenelig med vekst. Dersom man ønsker å fenge og bli flere, må strukturen være formalisert og gjennomskinnelig. En gruppe aktivister kan ikke operere som en kompisgjeng og regne med å vokse.

Alternativet
Et flatt alternativ til konsensus er avstemninger. Dette innebærer at man stemmer over avgjørelser. Dette har fordelen at man skjønner raskt hvor alle medlemmene står på en sak. Enten er de for, eller så er de imot, eller så bryr de seg ikke, og avstår fra å stemme. Det er ingen krav til verbale ferdigheter, eller andre ferdigheter for den saks skyld. Dersom en avgjørelse vinner med svært liten margin og den er veldig viktig, kan man for eksempel ha en formalisert regel på at man da skal åpne for ny diskusjon og så en ny, avsluttende avstemning.

Hvem som helst kan sette seg inn i reglene og delta. Avstemninger tar kort tid selv om det er mange tilstede, og dermed har grupper som bruker avstemninger og som har formaliserte regler større potensial til å vokse.

For å handle kollektivt og effektivt må vi ha en realistisk og voksen forståelse av formaliserte regler som et verktøy for å sikre en flat struktur. Vi kan ikke i en romantisk rus fornekte hierarkiene vi skaper med en beslutningsprosess som verken er flat eller strukturert.

Discussion 0 Comments